Les Biskop em. Erling Pettersen si preik i Brynekyrkja søndag 2. februar

Les Biskop em. Erling Pettersen si preik i Brynekyrkja søndag 2. februar

Publisert: 14. Januar 2020
I salmen «Lyset kjem til oss», som sokneprest Stein Ødegård skrev  i 2011, en vakker salme til Per Odd Aarrestad sin glasskunst i fondveggen her i Bryne kyrkje, finner vi dette verset

«La meg få undrast, trassa alt som er smått
Knela i lyset frå rødt, gult og blått,
Spegla kunst i kalken så fargane skin,
Nåden din når meg i brød og i vin.»
Å knele i lyset fra kunstens fargespill, det er da vi kan se at «lyset ditt stråler og dreg oss mot deg».

Vi er i «huset for håp og for tru», som sokneprest Stein skriver, og mange har knelt ved alteret siden salmedikter og biskop Sigurd Lunde vigslet kirken i september 1979: Biskopen kalte Bryne kyrkje «Den opne famns kyrkje».

Og i salmen «Lyset kjem til oss» er dette uttrykt slik :

«Auga ditt ser meg med varme og lys,
Tiner bort frosten i meg når eg frys,
Jagar bort mørket for den som går vill!
Far, i din opne famn, høyrer eg også til.»

I dagens tekst hører vi om en som blir båret av fire venner inn i huset for håp og for tro,  i Kapernaum der landsbyprofeten Jesus holdt hus. Folk kom dit fra alle kanter, fordi han brakte med seg håp og lys. Men  den lamme mannen på båren fikk ikke plass, verken innenfor eller utenfor døren. De fire vennene fant raskt  en kreativ løsning : med sterk besluttsomhet klatret de opp på taket, arbeidet seg gjennom og firte ned båren .

Det neste som skjer , får meg meg til å tenke på noe som dikteren Åse-Marie Nesse sa i et NRK-intervu ikke lenge før hun døde : «Jeg skriver mine dikt for at mennesket skal kunne går oppreist gjennom livet».

I Kapernaum skjer det et under : mannen på båren blir sett av Jesus, og han hører Jesus si :

«Sønn, syndene dine er tilgitt:»

 Og, etter at Jesus vet med seg selv at disse ordene provoserte de skriftlærde, som satt og tenkte at det bare er Gud som kan tilgi synder, så opplever mannen på båren at Jesus vender  seg til ham med disse ordene : «Jeg sier deg : Stå opp, ta båren din og gå hjem !»

Det er et glimt av Gudsriket vi ser : Med en autoritet som hører Gud skaperen til, skjer nyskapelsen rett foran øynene på de skriftlærde : mannen reiser seg, tar båren , og gikk ut rett foran øynene på dem. Nå kunne han gå oppreist gjennom livet.

Markus forteller ikke hvordan det gikk videre med mannen. Men det er ikke usannsynlig at han ble med i den flokken som skulle vokse til den verdensvide kirke som vi er en del av her på Bryne. Han ble sett , og fikk et helt nytt liv. Jeg tror han sa med sokneprest Steins ord :

Auga ditt ser meg med varme og lys…

Og :

Far, i din opne famn, høyrer eg også til.

Jeg tror han han kunne hvile ved korstreet og ta imot nåden som når oss i brød og vin.

Jeg tror han kunne knele etter møtet med Menneskesønnen, som er navnet Jesus bruker om seg selv i evangelieteksten.

Igår var det flere her i kirken som hørte en annen fortelling,i Time bibliotek, med overskriften «Jeg kan ikke knele.» Det var tittelen på et  foredrag som jeg holdt om forfatterne Dag Solstad og Jon Fosse. Der fortalte jeg om Bjørn Hansen, hovedpersonen i Dag Solstads siste roman, den siste av tre bøker om mannen som satte seg i en rullestol og lot som om han var lam. Det var på Kongsberg, og mannen var kemner i byen. Men skuespillet ble etterhvert avslørt, og han havnet i fengsel .

Nå er ikke prekenen idag stedet for å repetere foredraget, men la meg ta med ordene som handler om å knele. For denne Bjørn Hansen sier : «Jeg kan ikke knele. Den som står foran Gud anerkjenner Gud, men jeg kan ikke bøye meg. Og så fortsetter han : «Det finnes ingen frelse fordi jeg ikke tror på Gud. For meg gjør det ikke det. Men likevel er det denne Gud jeg om igjen og om igjen og atter om igjen stiller meg opp foran og forsøker å uttrykke det samme paradoks til. Fordi det er bare foran denne Gud som jeg ikke tror på, at jeg kan si det. Guds eksistens gjør det problematisk å ikke tro.»

I min ungdom sang vi en svensk vise som het «Jag skulle vilja våga tro.», av Tore Littmarck, en salme om «søkande och tvivel», som det heter i min svenske visebok.

Et av versene lyder :

«Jag skulle vilja våga tro
att någon ser all nød.
Jag skulle vilja våga tro
att Gud finns bortom død.
Jag skulle vilja våga tro
att någon fanns,
Som ville att jag vore hans»

Det er slik jeg jeg forstår Dag Solstads romanfigur. Han vil gjerne tro, men det er så mye som stenger , enten det nå er helvetesdebatten fra femtitallet, som han bærer med seg, eller det er andre ting. Det er mye som kan stenge døren til huset for håp og tro..

Men jeg forlater romanen og tar dere heller med til et tidspunkt i mitt eget liv der jeg befant meg i det samme tvilens landskap som Bjørn Hansen befinner seg i.

Da er vi tilbake i 1974. Jeg studerte teologi i Oslo, og opplevde , som mange medstudenter, at det var perioder med store trosmessige utfordringer. Men vi hadde vårt eget rom for håp og tro: Kapellet i U-20. Hver fredag kveld gikk turen til Studenterforbundet i Universitetsgata 20 i Oslo, til den ukentlige fredagsmesse. Det var mat for sjelen, med brød og vin. Og studentprestens forkynnelse, som jeg i ettertid har skjønt bar mange av oss gjennom det som ellers kunne ha endt med troens farvel. En fredag da tvil og tro sloss mot hverandre, og tvilen hadde et klart overtak hos meg, var det teksten om den lamme mannen vår studentprest Arne Sand hadde som prekentekst. Jeg har aldri glemt det han begynte med, etter å ha lest evangelieteksten : «Hvis du er der  at du synes troen blir bare teori og tvilen skaper utrygghet, da er dette teksten for deg. For vi hører ingenting om den lamme mannens tro . Det vi hører, er at Jesus så deres tro, og vi aner at her er det de fire vennene som også er adressater. De bar vennen til Mesteren. De må ha trodd at underet kunne skje. Når du selv ikke klarer å tro , så vit dette : du blir båret til Mesteren av fellesskpet, av kirken. Den tror for deg.»

Det skjedde noe med den 24 år gamle teologistudenten der og da. En erkjennelse av at jeg ikke skulle slite med å løse alle troens utfordringer på egen hånd. Jeg hører til i et felleskap som tror, og som kan bære allverdens tvilere og troende til ham som salmen beskriver slik «auga ditt ser meg med varme og lys.»

Lyset kom til den lamme ,slik det kom til den blinde Bartimeus som vi talte om i kirkene sist søndag. Og: «Lyset kjem til oss frå himlen kvar dag.»

Før prekenen sang vi en salme av en av mine brasilianske venner, Silvio Meincke «Nå øyner vi lyset av dagen», der refrenget lyder «La riket ditt komme til oss», på portugisisk «Venha teu Reino,Senhor» , direkte oversatt : La ditt rike komme, Herre ! Det var det de fire vennene og den lamme mannen erfarte : Gudsriket kom !

Salmen etter prekenen er også en av mine favoritter fra tiden i slummen i Brasil , og igjen er lysmotivet sentralt:

 «Fordi han kom og var som morgenrøden», der vi synger i refrenget : «kan vårt brutte håp som solen stige, så kan vi se at kommet er Guds rike».

Og grunnen til dette skjer er , med salmens ord :

« fordi en morgen så ham sprenge graven

og dødens brodd ble brutt den dag i haven.»

Da nærmer vi oss den andre hovedpersonen fra gårsdagen på Time bibliotek :  forfatteren Jon Fosse lar oss møte kunstmaleren Asle, en tørrlagt alkoholiker som har funnet stedet for håp og tro. Både Fosse og gjennomgangsfiguren hans, Asle, har konvertert og funnet sitt hus for håp og tro i den katolske kirke.

Der har de begge funnet det fellesskapet som bærer gjennom det tunge. Begge har de opplevd alkoholens svøpe. Det er interessant det Fosses forfatterkollega Dag Solstad sier i et intervju med Klassekampen at det ikke går an å skille mellom dragningen mot fellesskapet og dragningen mot Gud. Jeg er enig med den tvilende Solstad og den troende Fosse : Gud er fellesskap. Og fellesskapet bar den lamme så han kunne se lyset i Mesterens øyne. Livet som lam dengang må ha vært som livet til den blinde Bartimeus. Et liv preget av mørke.Og det er her kunstmaleren Asle kommer med sine merkelige og kloke ord : «ja, korleis skulle eg vel klart å måla bileta mine utan å nytta svart ? Nei det skjønar eg ikkje, for det er i mørkret Gud bur, ja Gud er mørker, og dette mørkret , Guds mørker, ja, dette ingenting, ja det lyser, ja det er frå Guds mørker at lyset kjem »

Og når han reflekterer videre, kommer det : «alltid er det mørkret i biletet som lyser mest, og eg tenkjer at det kanskje er av di at det er i fortvilinga, i mørkret,at Gud er nærast….»

Vi er mange som har opplevd at når vi våger å dele ensomhet og tanker om Guds fravær og tomhet med andre, da blir ikke ensomheten så total, fordi et menneske til vet om det. Som en prestekollega formulerte det «Da kan det skimtes en revne av lys i den sorgtunge veggen»

Eller med sokneprest Steins ord  igjen :

«Auga ditt ser meg med varme og lys,
Tiner bort frosten i meg når eg frys.
Jager bort mørket for den som for vill !
Far, i din opne famn, høyrer eg også til.»

De fire vennene og den lamme på båren , som møtte varmen og lyset i Mesterens øyne, og som kunne gå oppreist gjennom livet, hadde møtt Menneskesønnen, som gjenreiser mennesker gjennom å gi nytt liv, nytt håp og tilgi synd.

Derfor kan vi si med disse fem:

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var og er og blir En sann Gud  fra evighet og til evighet.

 

 

Foto: Vårt Land

Fleire sakar:
Jungelgjengen treng fleire leiarar!
Har du lyst å verta leiar i Jungelgjengen, sundagsskulen, i Brynekyrkja?
LES MEIR | 16. Januar 2020
Trusopplæringa i Bryne, våren 2020
I Brynekyrkja har me året rundt fleire trusopplæringsarrangement for born og unge, og her er datoane for våren:
LES MEIR | 10. Januar 2020

Kva skjer?
Les også:
Brynekyrkja søndag 23 febr. kl 11:00
Gudsteneste v/Stein Ødegård
LES MEIR | 17. Februar 2020
Ny kveldsgudstenesteserie: Skattar i Bibelen – forteljingar om kvinner
Våren 2020 ønskjer komiteen for kveldsgudstenester å setja fokus på den gode forteljinga. Forteljinga som grip og berører og kan få oss til å sjå livet vårt klarare gjennom...
LES MEIR | 12. Februar 2020

- DEN OPNE FAMNS KYRKJE

Ei kyrkje for gode relasjonar, raus i sitt mangfald, tydeleg i si retning
Powered by Cornerstone